Historie

Kvartalene på Torshov ble bygget rundt 1920 på initiativ fra Oslo kommune. Byggene ble tegnet av samtidens fremste arkitekter, som Harald Aars, Harald Hals og Georg Morgenstierne. Disse arkitektene formet også andre av Oslos større boligprosjekter fra denne tiden, som hagebyene på Ullevål og Lille Tøyen, samt områdene Lindern og Søndre Åsen.

Utbyggingen av Torshov ble påbegynt under det store boligrushet på slutten av 1800-tallet. Frem til boligkrakket i 1899, ble det bygget et stort antall boliger på spekulasjon. Området var regulert og veier stukket ut av kommunen, men ut over dette ble utbyggingen styrt av private entreprenører. Ved boligkrakket i 1898 var noen kvartaler i området fullt utbygd, mens andre sto mer eller mindre urørt.

Etter århundreskiftet opplevde Kristiania en stor tilflytting. Innbyggertallet i kommunen steg raskt. Kristiania kommune så seg tvunget til å gå inn med store utbygginger for å huse byens innbyggere på en økonomisk gjennomførbar og etter datiden tilfredsstillende måte. Kristiania Boligkontor ble opprettet og etter hvert kom Harald Hals til å ta ledelsen av arbeidet ved kontoret.

Begynnelsen av det 20 århundre var preget av stor bolignød og lite nybygging. Overslag over boligbehovet for leiligheter rundt 1911-12 konkluderte med mellom 5000 og 8000 1-,2- og 3­roms leiligheter for å holde boligsituasjonen på 1910-nivå. Bebyggelsen på Torshov bidro med over 2000 leiligheter.

For å sikre byggegrunn, kjøpte kommunen bl. a. et område på ca 270 mål vest for Vogts gate i 1916. Sammen med andre arealer kommunen allerede hadde eller fikk kjøpt på begge sider av Vogts gate, ble dette området bygd ut til Torshovbyen.

Torshovbyen

De 18 kvartalene som utgjør Torshovbyen, ofte omtalt som "kompleksene", er bygget over en kort tidsperiode fra 1918 til 1923. All bebyggelse er tegnet av Kristiania Boligkontor.

Arkitekturen er preget av variasjon. både i de enkelte kvartalene og kvartalene i mellom. Selv om det er tegnet ved samme kontor, ble det gjort bestrebelser for å gjøre uttrykket variert innen et felles tema, samtidig som man søkte å tilpasse seg de forskjellige situasjonene rundt kvartalene. I tillegg skyldes mange av forskjellene endringer i økonomiske rammer og gjeldende byggeforskrifter. De nye Byggeforskriftene for Kristiania hadde eksempelvis detaljerte bestemmelser som sa at man kunne bygge 180 m2 rundt et trapperom i maksimalt 3 etasjer. Etasjetallet synliggjør når utbyggingen er utført i forhold til forskriftene. I tråd med samtidens idealer, ble bebyggelsen utformet som store helhetlige bygg uavhengig av leilighetsoppdelingen. Bebyggelsen ble også omtalt som "slott med tusen kjøkken" av samtiden.

Fasader og gårdsrom

Torshovkvartalene er interessante både på grunn av sin karakteristiske byplan, de nyklassiskistisk pregede fasadene og det boligpolitiske aspektet bebyggelsen gjenspeiler. Bebyggelsen var revolusjonær i den forstand at skillet mellom "forside og bakside" ble opphevet.

1800- tallets leiegårsbebyggelse hadde til sammenligning en utsmykket praktfasade mot gaten og det offentlige byrom og en enkel og ribbet fasade inn mot et trangt og mørkt gårdsrom. Dette forholder seg annerledes på Torshov der fasadene er relativt likt utsmykket mot gaten og gårdsrommet. Ofte er sogar arkitektonisk berikende elementer som gavlmotiver i forbindelse med trapperom plassert på gårdsfasadene der inngangene til leilighetene ligger.

Takene i Torshovkvartalene fremstår som fremtredende, store og rolige flater som understreker og fremhever de enkle, rene og elegante fasadene. De store tunge takene er noe av det mest karakteristiske med Torshovbebyggelsen og utgjør en meget vesentlig del av opplevelsen ved området.

Bebyggelsen representerte et brudd med gjeldene tankegang om arealeffektivitet og plassutnyttelse i kvartalene. For første gang ble det lagt vekt på å gi beboerne i hvert kvartal, i hovedsak arbeiderfamilier, et felles utendørs oppholdsareal. Til forskjell fra gårdsromrnene i 18oo-talls murgårder er uterommene på Torshov i hovedsak store og solrike.

De felles grøntarealene er et karakteristisk uttrykk for 1920-åras sosiale boligbygging, der fellesskaps- og likhetsidealet sto sentralt. Torshovbebyggelsen er et viktig mellomledd over mot etterkrigstidens funksjonalistiske, frittliggende lameller i grønne parker.

Rundt Torshovparken

Mot Torshovparken står kvartalene VII, VIII, IX, X. XI, XlV a, XlV b, XV og XVI. Disse kompleksene utgjør hva man kan kalle "de egentlige" Torshovkvartalene: Store sammenhengende kvartaler i 3 etasjer som omslutter gårdsrom av parkmessig karakter. Gårdsrommene er offentlig tilgjengelige gjennom portaler og portrom. Flere steder lar det seg gjøre å gå gjennom kvartalene som utgjør en rekke av små parker. Tilgjengeligheten til gårdsrommene og utsmykkingen av gårdsfasadene gjør at også innsiden av kvartalet får preg av offentlig rom.

Fasadene er relativt likt utsmykket mot gaten og gårdsrommet. Ofte er sogar arkitektonisk berikende elementer som gavlmotiver i forbindelse med trapperom plassert på gårdsfasadene der inngangene til leilighetene ligger. Gårdsfasadene kan ha rik detaljering på portaler og trapperom og markeringer av hjørner og sprang i vegglivene. Slik at de lange veggflatene brytes opp til en skala som har likhetstrekk med Oslo eldre murgårdsbebyggelsen.

Takflatene er i utgangspunktet høye og sammenhengende, brutt av forskyvninger videreført fra fasaden, gavlmotiver og risalitter (fremspring i fasadelivet). I tillegg spiller alle pipene en viktig rolle som bevisste elementer i takflaten. Gårdene skjuler det faktum at de rommer en mengde små leiligheter bak sine storslagne fasader. Alle rommene har hatt eget pipeløp og i kjøkken og toalett er det i tillegg lufteløp. Pipene går opp på loftene, hvor flere små piper føres sammen og går gjennom taket der det passer med det arkitektoniske uttrykket. Pipene er særlig konsentrert rundt mønet, trapperommene og sprang i takflaten. Pipene begrenser i noen grad disponibelt utbyggingsareal på loftet.